George my friend - part 1

Vil fortelle dere om min venn George. Jeg har aldri opplevd det jeg skal fortelle, noen gang før. Jeg forteller første del i dag. I morgen skriver jeg andre del.

På min vei til Rhema hver dag, går jeg forbi en Spar butikk. I nærheten av den bruker en del alkoholikere etc å oppholde seg. Første gang jeg møtte George, var i begynnelsen av februar. Vi pratet sammen og han ville gjerne ha skoene mine. For hans sko var bare filler. Jeg sa at jeg ikke kunne gi ham dem. Men fortalte ham om Jesus. Og ville gjerne ha ham med på møte. Han svarte med å si at han ikke kunne gå på møte i de fillete skoene og i de skitne klærne.

Du skjønner at George bodde under treet som du ser på bildet. Ikke hadde han jobb. Samlet papir i en handlevogn, som han igjen kunne få litt penger for. Vasket klærne i den skitne bekken, når han kunne. Fikk nesten aldri sove. Og ble klissvåt når det regnet. Som jeg har sagt før, så har det regnet mye her.

Jeg fortsatte å treffe George. Han spurte om sko og jeg fortalte han om Jesus. Men jeg kjente hele tiden at jeg skulle hjelpe ham. Jeg kan ikke fortelle om at Jesus elsker ham og så ikke gjøre noe. Jeg kjøpte et skopar og gav ham en av buksene mine. En av skjortene mine og en t-skjorte, kjøpte truse og sokker pluss godlukt. Og gav ham litt penger av og til når jeg kunne.

Så avtalte vi å dra på møte sammen. Jeg møtte opp til avtalt tid, men fant ham ikke. Såg han ikke i kirka heller. Følte meg lurt. Men noen dager senere fikk jeg vite at han faktisk hadde vært på møte den dagen og sett etter meg.

Fortsatte å prate med George og vennene hans. Spesielt en venn, som jeg ikke vil fortelle navnet til. Du vil forstå hvorfor når du har lest alt. En gang sa George til en venn: Listen to Trond, what he have to say to you. Og han krevde at denne fyren som var drita full skulle vise meg respekt. Og snakket strengt til ham, når han kalte meg for china man. For George begynte å komme nærmere Gud for hver dag.

Selv om jeg hadde gitt han klær, så ble de snart møkkete også. En søndag han var på møte satte han seg helt bakerst. Ingen hilste på han når han kom. Når han satte seg flyttet de som satt ved siden av. Når jeg fikk høre det senere ble jeg sint og fortvilet. Tror det er ingenting som kan gjøre meg mer sint enn det. Hadde jeg vært der og opplevd det, så tror jeg at jeg hadde filleristet de personene. Hvordan kan vi være så ego.

Men George ble etterhvert med hver søndag på møte. Men tok aldri steget helt ut for å gi Jesus sitt liv. Så kommer søndag 5. mars. Kommer aldri til å glemme den dagen. Vi gikk på 10 møtet. Etter møtet spanderte jeg middag og kjørte George tilbake. Avtalte om å hente ham til kveldsmøte kl 19. Ray Bevan prekte da. Han var morsom som alltid. På slutten av møte ba Ray alle som ville bli frelst om å rekke opp handa.

fortsetter i morgen....kanskje ikke helt slik du tenker....